Det finnes ingen fasit for en minnetale. Men det er noen ting som hjelper.
Du trenger ikke si alt
En minnetale skal ikke oppsummere et helt liv. Det er umulig, og det blir fort en liste over fakta og årstall som ingen husker etterpå.
Velg ett minne. Én egenskap. Noe som gjør at de som sitter der nikker og kjenner at - ja, det er akkurat slik han var.
Det er lov å gråte
Mange er redde for å bryte sammen. Men en taler som viser følelser er ikke svak. De er ærlige. Og ærlighet er det eneste som betyr noe i en minnetale.
Øv talen til du kan den godt nok til å si den selv om du blir rørt. Det er ikke det samme som å øve til du ikke blir rørt - det skjer ikke.
Unngå de tomme setningene
"Han er på et bedre sted nå." "Hun vil alltid leve i hjertene våre."
Ikke fordi de er gale - men fordi de er upersonlige. De passer til hvem som helst. Og personen du snakker om, fortjener noe som passer til akkurat dem.
Si noe konkret. Noe bare du visste. Noe som gjør at noen i salen plutselig ser opp og kjenner igjen det samme.
Avslutt med noe lyst
Selv en minnetale kan avslutte med noe som gir salen litt luft. Et minne som gjør at folk smiler mens de har tårer i øynene. Noe personen pleide å si. En ting de ville ha ledd av.
Det er ikke respektløst. Det er menneskelig.