Eksempler

Det er noe Jonas aldri forteller folk om seg selv.

Første gang han møtte Mari – ikke på date, men tilfeldig, på en buss til Trondheim – glemte han å gå av. Han satt der og pratet med henne i tre stopp for lenge, og måtte ta taxi tilbake. Og han syntes det var verdt det.

Det er den historien som forteller deg alt du trenger å vite om hvem Jonas er. Han er en mann som finner noe og holder fast. Som ikke bryr seg om det koster litt ekstra.

Jeg er Kristian, storebroren hans. Og jeg har sett ham bli glad i mange ting i livet. Men ingenting ligner det ansiktet han har når han ser på Mari.

Mari – du tok storebroren min og gjorte ham til en bedre versjon av seg selv. Det er ingen liten ting.

La oss løfte glasset for dere begge. For bussen dere tok. For de tre stopp-ene for lenge. Og for alle dagene som nå venter. Skål!

Jeg har kjent Lene siden vi var fjorten. Det er over tjue år – og jeg kan ikke huske et eneste år der hun ikke på ett eller annet tidspunkt sa "jeg orker ikke mer."

Og så orket hun likevel.

Det er det som er Lene. Ikke at hun aldri tviler eller aldri er sliten. Men at hun fortsetter uansett. Stille, uten å gjøre et nummer av det.

Jeg har sett henne gjennom eksamener, jobber som ikke fungerte, forholdet som tok slutt, og flytten til den leiligheten med for dårlig varmtvann. Hun ringte meg etter hver. Ikke for å klage – for å le av det etterpå.

I dag fyller du førti, Lene. Og jeg vil bare si det høyt én gang: Jeg er glad for at du er i livet mitt. Det sier jeg ikke ofte nok.

Skål for deg – og for tjue år til!

Bestefar snakket ikke særlig mye. Det var ikke hans stil.

Men det var én ting han alltid sa, uansett hva som hadde skjedd: "Det ordner seg." Ikke som en tom frase, men som om han virkelig mente det. Som om han hadde sett nok av livet til å vite at det faktisk stemte.

Jeg husker en sommer vi satt ute på terrassen hans, og jeg var redd for noe – jeg husker ikke hva. Han hørte på meg. Sa ingenting på lenge. Så sa han bare: "Det ordner seg, gutt." Og på en eller annen måte trodde jeg på ham.

Det gjør meg ennå.

Takk for alt du var, bestefar. For roen du bar med deg. For at du alltid hadde tid.

Vi savner deg.

Jeg har fulgt Emilie tett i femten år. Og jeg kan si med sikkerhet at hun er den eneste personen jeg kjenner som klarer å si tre ting på én gang og likevel ha rett i alle.

Det er en egenskap. Det er ikke alltid lett å ha henne i et diskusjonsselskap – men det er aldri kjedelig.

Det som slår meg i dag, er ikke at hun har blitt stor. Det er at hun vet hvem hun er. Ikke alle femtenåringer gjør det. Emilie gjør det.

Du er nysgjerrig og tøff og snillere enn du later som. Og du har en lang og merkelig og fin vei foran deg.

Vi heier på deg – alle mann.

Skål for Emilie!