Nervøsiteten forsvinner ikke. Men det er mulig å bli venn med den.
Den synes ikke så mye som du tror
Det er dokumentert at publikum ser langt mindre av nervøsiteten din enn du selv kjenner den. Hjertet banker hardt - de ser ikke det. Hendene er klamme - de vet ikke det. Stemmen skjelver litt - de tolker det som engasjement, ikke frykt.
Du er mye hardere mot deg selv enn salen er.
Pust ut, ikke inn
Instinktet er å ta et dypt innpust før du begynner. Men det er utpusten som roer nervesystemet.
Pust rolig inn. Pust sakte ut. Gjør det to ganger rett før du reiser deg. Det fungerer.
Øv høyt - ikke inne i hodet
Hjernen din skiller ikke alltid mellom noe du har gjort og noe du bare har tenkt på. Øv talen høyt, gjerne foran noen andre, minst tre ganger.
Da er det ikke første gangen du holder den. Det er den fjerde.
Ha ett ansikt å se på
Finn noen du kjenner i salen og start med å snakke til dem. Ikke stirr - men ha det som et ankerpunkt. Det gjør rommet mindre.
Den trenger ikke være perfekt
En tale med ett hakk, ett øyeblikk du mistet tråden, ett sted du lo av deg selv - det er en menneskelig tale.
Og en menneskelig tale er alltid bedre enn en robotperfekt en.